hits

februar 2015

Rått race

Foto : John Tøsse Kolvik

Ja - det var det det var; RÅTT!!! Som jeg har sagt tidligere har jeg vært veldig nærvøs for å være med på noen "hinderløyper", i frykt for hjerteinfarkt, lårhalsbrudd og hjerneskade. Turen til Dubai med Prehab Trening fikk pushet noen av mine grenser som endte med full seier for meg selv. En ny grense har jeg ikke bare gått forbi, men løpt som om jeg hadde fanden, eller Jan Thomas med terningene sine i hælene. Jeg er i en prosess nå som handler om å få min betingelsesløshet tilbake, og den er på vei så det holder. Stolt nå kan jeg si at jeg ikke bare fullførte, men faktisk løp inn denne turen på en 21. plass i min aldersgruppe og 187. plass sammenlagt (av 5000). DET hadde jeg ikke trodd da jeg nærmest var sengeliggende og pleietrengende for 3 år siden. Mulig jeg undervurderer mine egne prestasjoner - eller så kan det bare godt hende at treneren min Tommy André Lande vet hva han gjør ;)

 

 

 

Foto: Treningsfrue

Takk til Prehab Trening og alle som var med på turen for å gjøre dette magisk - nå satser vi på neste race, gjør vi ikke?!

Meg i Spartan Race i Dubai - som Leif Juster i Fjolls til Fjells!

 

Under min oppvekst var jeg aldri den mest sporty. Jeg spilte fotball i en måneds tid, men hver gang jeg var med på kamp, tapte vi. Jeg scoret vel heller aldri et eneste mål i gym-timen, men fy faen så god jeg var på å hoppe strikk ha ha ha! Håndball trodde jeg at jeg skjønte, for det var noe superhelt-aktig med å "stupe" framover og treffe mål. Men det var visst noe med reglene om antall steg og å treffe gulvet eller noe, så jeg kom meg liksom aldri så langt. Det eneste jeg kunne like var kanonball og en slags norsk versjon av baseball - sikkert fordi det var litt mer lek i dette. Det sier vel seg selv at jeg aldri prioriterte å bli noen superstjerne innenfor idrett, selv om muligheten for en jobb som superhelt fristet veldig.

Mange år senere, etter en "lang" karriere som stylist rundt omkring i verden sa kroppen min plutselig stopp! Jeg hadde prøvd å leke superhelt ved å klare og oppnå så mye suksess jeg kunne på kortest mulig tid, uten å tenke noe særlig på verken trening eller helse. Jeg jobbet virkelig 24/7 og mine år i New York var mer intense enn det jeg innbilte meg på den tiden. Denne businessen er altfor brutal og usunn med masse gratis-jobbing og det å aldri kunne si nei til noe i frykt for å ikke henge med. Den er på mange måter smakløs! Selv om jeg trodde jeg kunne klare alt, klarte jeg ikke dette i så stor grad som jeg hadde ønsket. Etter hvert kom instagram med "superhelter" som som postet hashtags som "superhuman", "superwoman", "superman", som om det var slik man skulle leve - man skulle klare å kombinere alle livets aspekter til perfekte postkort man kunne sende til hele verden HELE TIDEN. Jeg havnet i en twilight zone, der jeg ville følge med, men ikke klarte.

Det virker noe offeraktig og særdeles vestlig med å buse ut med at "kroppen min sa stopp", "jeg møtte veggen", "jeg ble utbrendt", "jeg er sliten", "jeg må ha egentid", men etter noen særdeles overfladiske møter på en Elle-fest i 2011, gikk jeg hjem og kollapset mer og mer i løpet av den sommeren.  Det ble virkelig nok for stigeklatreren Storm Pedersen, og jeg endte på sofaen i 6 måneder uten å faktisk klare og gå. Jeg kunne ikke engang løfte tærne mine fra bakken hos fysioterapeuten, selv om hjernen min fortalte at kroppen skulle klare det. Jeg var HELT ute! Etter hvert øvde jeg meg på å gå rundt fengselet på Grønland for å få litt trening, og startet med å være utslitt før jeg var kommet halvveis.

Uansett, dette er ikke en offerhistorie, eller egentlig en historie om hvor sliten jeg har vært eller på noen måte en fortelling om fugl fønix som har steget opp fra asken og tatt over verden, som en romantisk historie man bare vil hente bøtta og kaste opp av.  Jeg er bare veldig glad og takknemmelig for at jeg ikke lengre er sengeliggende, at jeg kan jobbe med det jeg liker på en balansert og sunn måte, og at jeg har klart å trene meg opp til å få en sunn og sterk kropp (og sinn). (Med sunn og sterk kropp sier jeg ikke at jeg har blitt noe supermodell, men at kroppen min faktisk fungerer LANGT bedre enn det jeg kunne ha forventet for 4 år siden).

 Jeg sitter nå på et fly til Dubai. Jeg skal på treningsleir og er dritspent. Jeg har aldri vært med på noe slikt før, og de fleste av de jeg reiser med er ordentlige treningsfantaster. Jeg er stolt av meg selv, fordi jeg utfordrer meg selv til å møte min egen frykt for å ikke prestere på det som har med trening å gjøre, og det  i en gruppe med andre. Jeg har blitt mye sterkere nå sammen med min trener Tommy André Lande på Prehab Trening (ikke annonse), så denne uken blir spesiell for meg, og jeg sitter nå i skrekkblandet fryd over møtet med en intens treningsuke. Ikke nok med selve uken , men vi er her tilfeldigvis på samme tid som Spartan Race arrangeres, noe jeg ALDRI ville tenkt at jeg kunne være med på. Men dette SKAL gjennomføres, selv om jeg vil kunne oppleves som Leif Juster i Fjolls til Fjells. Han var iallefall morsom!

Et rørende brev fra en leser


I går fikk jeg et brev fra en leser som satte meg litt ut. Jeg var på jobb, tårende bare trillet og jeg ble nødt til å ta meg sammen. Jeg syntes denne historien fortjente å bli hørt og spurte om jeg fikk lov til å dele den med dere. Jeg lar den står for seg selv...

Hei Storm Pedersen.

Tusen takk for at du har skrevet denne bloggen om omgangssyka, utrolig bra skrevet og mange gode poeng. Jeg ville skrive en personlig melding til deg, siden det er litt sårbart. Jeg er ikke homofil, men jeg har mange homofile gode venner, både jenter og gutter. Faktisk så er det noe veldig spesielt med dere, som ikke vi andre kan oppnå! De mest følsomme, empatiske, vakreste mennesker jeg har møtt opp i gjennom er homofile. Min elskede bror var transsexuell, vi vokste opp i en liten landsby sør i Europa. Min bror var sykt flink til å tegne, strikke, sy klær og å gi meg betingelsesløs rein kjærlighet. Vi var ett hjerte og en sjel. Da han var 14 sendte han en mappe med tegninger til Paris og en uke etterpå fikk vi en telefon fra Christian Lacroix! Han hadde hatt et møte med Christian Dior og Karl Lagerfeld og alle hadde sett sketchene til min bror. De ville ha han der og han kunne velge til hvem han ville gå. Det var så stort den gangen, i 1984 og jeg var så stolt av han. MEN, min far sa nei, sperret han inne i to uker og skrek hele tida om at han skulle bli en ordentlig MANN- hva faen er det liksom?! Jeg hatet min far og plutselig var min kjæreste bror borte! Han hadde rømt, gått mange kilometer til han kom til Autobahn og så var han borte. Borte i 10 år- jeg trodde jeg skulle dø. Hele min ungdomstid gikk til å lete etter ham. Som 13 åring fikk jeg min første kjæreste som var 24, storebroren til min beste venninne. Vi var supergode venner fra før og han behandlet meg med mye respekt. Og han hadde bil og vi kjørte rundt i alle storbyer i Tyskland og letet etter min bror. Vi fant han ikke. Jeg ble syk, ville ikke leve lenger og gråt i flere år, hver eneste dag.
Du syns sikkert det er veldig rart at en fremmed person skriver dette til deg, men jeg fikk sånn en kraftig reaksjon, når jeg leste ditt innlegg! Noen mennesker er bare ikke menneskelig og jeg skjønner ikke hvorfor?! Jeg har opplevd så mye fordømmelse, pga at jeg hang sammen med homofile, jeg forstår det ikke. Vi er alle ett, uansett hva vi tror på eller hvordan vi lever. Alle har som fødelsrett å være lykkelig!
Etter ti år ringte telefonen og min bror var på den andre siden. Jeg trodde ikke mine egne ører. Vi snakket i 2 timer og avtalte et møte en uke senere, da skulle jeg ha vinterferie. Og så kom det store øyeblikket- vi traff hverandre igjen, etter ti lange år og der sto hun! Den vakreste kvinnen jeg noen gang har sett!!! Hun var nydelig. Og jeg ble med henne i 14 dager til Stuttgart, der hun levde. Vi hadde det så fint sammen og hun var så redd for at jeg ikke skulle takle forandringen hennes. Men for meg var hun det vakreste vesenet på jorden og hjertet hennes var det samme. Vi bare elsket hverandre. 
Så måtte jeg hjem igjen til det helvete hos min far, jeg holdt ut i noen få mnd og så stakk jeg etter en stor krangel med han i juni. Jeg pakket alle mine klår, sko, sminke og bøker i bilen og kjørte til min søster. Vi bodde sammen i 4 mnd og jeg er så takknemlig for den tiden vi fikk sammen. Vi snakket endløs mye, gikk ut og opplevde mye gøy. Jeg ble sjåføren til hele gjengen, siden de brukte litt av hvert :-) Det ble mange gøye fester, bl a Masters Tribe. 
Så traff jeg en mann og flyttet langt vekk og etter ett år så ble min søster drept. Sjokk, sorg, sinne, alle mulige følelser. Jeg var gravid med mitt første barn, han reddet livet mitt, ellers hadde jeg ikke klart å takle min søsters død! Min sønn er 18 år nå, så det er lenge siden, men like vondt. En del av hjertet mitt døde når min søster døde.
Det som var veldig trist på slutten av historien var at jeg var på en konsert i Stuttgart med han som sang "Never met a girl like you before", husker ikke hva han het nå. Etter konserten skulle jeg hente Søsteren min og hun skulle bli med hjem til foreldrene våre. Min far hadde innsett mange av hans feil og søsteren min ville tilgi han for alt han hadde gjort med henne som liten gutt. Men da jeg sto utenfor leiligheten åpnet hun ikke døren og jeg ble veldig urolig, siden det var flomlys i hele leiligheten og det var veldig utypisk for henne. Vi hadde alltid bare noen få myke små lys på. Men antageligvis var det akkurat da drapet skjedde. Jeg sto foran huset og ante ingenting. Få dager senere fikk vi politibesøk og beskjed om at hun var død. Jeg hadde skyldfølelser i mange år, at jeg ikke hadde hentet politi og åpnet døren, men hvordan skulle jeg vite det??!! Begravelsen var to dager før julaften og hvert eneste jul er så vanskelig. 
Hvis jeg kunne, så skulle jeg gjerne føde et barn for deg, men det er vel ikke lov heller. Ønsker deg det beste på hele kloden og at du kommer til å få så mange barn du vil! Tror du er en nydelig, god, kjærlig mann.
Klem
Tusen takk for at du ville dele!

Har DU omgangssjuka?


Som stylist er jeg kynisk og kald! Jeg har ikke beina på jorda, fordi jeg jobber med mote - noe som ikke er av verdi for noen, og jeg har overhodet ingen følelser eller på noen måte evnen til å være et medmenneske, ha behov for kjærlighet eller å gi kjærlighet. Slike som "oss" burde ikke få barn. Dette er inntrykket jeg sitter med etter å ha lest gjennom noen av kommentarene i VG sin sak "fortsetter det slik går det til helvete" - altså en sak ikke om meg, men en sak om perfeksjonspress blant unge.

Jeg har en hund - Truls. Han er barnet mitt. Han er det nærmeste jeg har kommet å være forelder og kanskje det nærmeste jeg vil komme. Dette tar jeg ikke for gitt da det er (utrolig nok) litt mer komplisert å anskaffe seg barn som homofil i Norge. Surrogati er ikke lov og jeg har ikke anledning til å punge ut millionbeløp for surrogatmor i USA (dette er heller ikke helt enkelt med tanke på foreldreretten).

Adopsjonsregelen tillater likekjønnede å adoptere, men det stopper der. Ingen av samarbeidslandene for adopsjon er åpne for å la homofile adoptere?!? - så her står vi I Norge, side om side med alle heterofiles "lykkelige" familieliv, uten mulighet til å få lov til og stifte familie uten å føle seg kriminalisert. Idiotisk ja, men slik er det i dette gode og trygge landet vi lever i.



Det er en del som har kommet med bemerkninger på de siste blogginnleggene om at  jeg har en "sånn type hund"  - en "motehund" - altså bare en slags ting. Det har også vært noe latterliggjøring av at jeg sitter i reportasjen med denne "tingen" min, noe som jeg syntes var interressant med tanke på tematikken om å ikke dømme. Dette er klassikeren av mennesker som broderer sine egne korssting i sitt faste mønster på å lete etter feil hos andre - noe de kan "ta en" på. Jeg begynner å lure på om vi har fått omgangssjuka her i Norge, for det ligger oppkast overalt. Det mest ironiske med dette er at denne måten å spy over andre på, er totalt overfladisk da dette kun går på hva man ser og ikke hører - og i hvert fall ikke evner å se forbi.

Ingen vet noe om hva som ligger bak historien til den enkelte (utenom de som står en nær). I dette tilfellet med Truls, kunne det vært at jeg hadde overtatt ansvaret for ham fordi en slektning døde av kreft. Det kunne vært at han ble mishandlet og at jeg tok han til meg for at han skulle få et verdig liv. Uansett hva historien er bør man være veldig forsiktig med å bare anta tingenes tilstand ufra egne holdninger, da det rett og slett er sårende. Ureflektert oppkast gjør deg ikke  særlig smart, og er du sjuk burde du få behandling som ved en hvilken som helst annen sykdom.

Du vet ikke hvilken kamp de rundt deg har hatt eller hva de gjennomgår akkurat nå. Om du ikke vet hele historien, eller hva som faktisk skjer, foreslår jeg du lukker igjen gapet før du spyr over noen - og dette er noe av poenget mitt med å faktisk DRITE i hva andre går kledd i. (jmf. den faktiske saken); Å bare anta hvordan tingenes tilstand er, vil bare gjøre deg til et godt, gammeldags rasshøl, og du bidrar ikke med NOE for å gjøre verden LITT lettere å bo i. Heldigvis har jeg Truls, jeg er ikke kynisk og jeg har masse kjærlighet å gi - prøver bare å ikke bli sjuk.




"Etisk sett er dette farlig"

Jeg er overveldet over engasjementet de siste dagene. Hadde aldri trodd jeg skulle nå ut til så mange og så bredt. I dag våknet jeg til og med opp til en ny sak på forsiden av landets største avis, der jeg blir støttet av barnepsykolog og professor Willy-Tore Mørch som ber foreldre sette strenge regler for barnas bruk av sosiale medier. Dette vil nok bli en tøff nøtt for mange, men som han selv sier - "det er viktig at vi har ulike måter å opptre på. Vi trenger en verden som er stikk motsatt av den fabrikklikheten som Storm Pedersen peker på".

Jeg er utrolig glad for at dette nå har blitt et større tema, for som Mørch sier om å bygge opp under et ideal der "alle" vil være like - "etisk sett er dette farlig. "

Dette er tydelig noe mange er bekymret over, noe tilbakemeldingene fra alle dere som har lest bloggen min de siste dagene har bekreftet. Jeg er svært takknemmelig for alle deres gode ord, men også ordene fra dere som har vært uenige, dere som har ment folk med penger burde få bruke pengene slik de selv ønsker, uten behov  for refleksjoner om konsekvenser frem i tid, dere som mener denne debatten burde legges død i all ignoranse over hva som faktisk holder på å skje, og dere som reagerer på at jeg (en voksen mann som tjener penger og jobber i motebransjen) har brukt masse penger på klær. Flott at dette skapte reaksjoner -  kanskje det er nå dialogen begynner?! Dette kan utvikle seg til å bli en svært viktig samtale, og en samtale vi trenger å ta.

Jeg biter meg merke i at de fleste er drittlei dagens situasjon, og det er ikke uten grunn. Jeg legger merke til at det heldigvis ikke er FOR mange dømmende mennesker der ute (noe som gir håp) og jeg ser at noen betegner seg som "overklasse" og irriterer seg over at andre, blant annet meg,  legger seg borti deres pengebruk, altså misforstår hva som egentlig er problemet.  Som professor Mørch sier; "det er viktig at vi ser hverandre som likeverdige selv om noen går med slitte klær og andre merkeklær" - og det er jo her vi har begynt å slite.

Jeg ville bare si tusen takk til dere alle for å ha delt innlegg, sendt støttende ord og til alle som har blitt glade for min stemme i dette. Det betyr mye.

"Veskebarna"

For litt siden overhørte jeg to jenter på t-banen på tur opp mot Holmenkollen (the irony). Jentene var "pent" kledd i Canada Goose jakker, hadde på seg UGGs, hadde lyst langt hår og perleøredobber. Jeg la ikke så mye mer merke til dem der de blendet fint inn med omgivelsene på tur opp mot den delen av byen der det bor mange ..hmmm...uniformerte ungdommer.

Det jeg derimot bet meg merke i var samtalen som disse to 12-årig-ishe  gamle jentene hadde. Det var nemlig vesker. Og disse veskene var åpenbart gått fra å være vanlige håndvesker til å få en ny funksjon; skolevesker (neppe en funksjon Michael Kors eller Mulberry hadde tenkt ut på forhånd). Hun ene hadde nemlig slitt ut sin Louis Vuitton veske (ikke få meg til å starte på hvordan en FAKTISK utslitt Louis Vuitton ser ut), som hun nå hadde hatt i 2 år. Men det var i grunnen ikke noe problem, for hun kunne bare spørre faren sin om en ny, og det trengte hun åpenbart nå. Det var ikke snakk om å jobbe for noe hun ønsket seg, og kanskje betale med egne penger hun hadde klart å spare opp over tid, nei, det var bare å peke på , så skulle jenta selvsagt få.

Jeg fikk en reaksjon jeg ikke har kjent på så veldig ofte. En blanding av kvalme og oppgitthet over at foreldre tillater barna sine å gå rundt med dyre designervesker (og det til og med som skolevesker). Jeg skjønner at foreldre ønsker barna sine det beste, men å bygge under prestasjonspresset barn og ungdom nå opplever mer enn noen gang er vel ikke det som skal til for å gjøre barna sine trygge, og trygge over tid. Aldri før har det vært så mange barn og ungdom med angst og depresjoner, og aldri før har de måttet prestere på så mange plan. HALLO FORELDRE: Er det ikke her dere selv burde våkne opp å se en sammenheng?!

Sønnen til en venninne av meg går på en skole på Frogner, i en klasse med mange velstående foreldre. En far på denne skolen ble kalt inn på foreldremøte ang klespress på Parajumperjakker. Det endte med at han sa; hva koster disse jakkene? Kan jeg ikke bare kjøpe til de tre som ikke har?!?

 Jeg tror jeg lar den stå for seg selv, og håper reaksjonen din gjør deg like oppgitt som meg. Og gjør den ikke det, så er det på tide med en reality-check. Men holdningene til alle er ikke like, og det fikk jeg bekreftet fra mitt forrige blogg-innlegg, der en (heldigvis ikke så mange flere) kom med en kommentar som denne:

"Penger er måleenheten for meg, og med klærene vi går i viser man hvilken klasse man tilhører :-) h&m, Cubas,Dressmann osv da tilhører man arbeiderklassen, gjerne tunge yrker! Eller nav! Jeg personlig omgåes ikke slike! Og liker ikke at disse skal svette vedsiden av meg! Man kan prøve å ta seg litt bra ut når man er i det offentlige. For å sette ting på spissen, man drar ikke på besøk til folk stygt kledd!? Men noen eier senteret så hvorfor dra der med stygge klær???"

Om det er slike holdninger som regjerer blandt foreldrene til disse "veskebarna" (wow - nytt ord i 2015), trengs det en holdningsendring fra oss alle så vi ikke går tilbake i tid og får et samfunn med klasseskiller og dømmende holdninger igjen. Dette ansvaret håper jeg skolene nå tar i samarbeid med foreldrene, og så kan vi alle som blogger og instagrammer prøve å gi et mer realistisk bilde over hvordan vi faktisk lever. Alt er nemlig ikke perfekt - og slik skal det være.

Slik blir du "HELT FANTASTISK"

Foto: TV3


I nesten tre måneder skrev jeg ikke et eneste blogginnlegg. Jeg ble derfor litt overrasket over at jeg ble nominert til årets beste herremoteblogg, da jeg ikke fikk gitt all min oppmerksomhet til å opprettholde min stemme til det jeg både syntes var viktig og fullstendig uviktig. Det var ikke meningen at bloggen skulle bli til nok en konkurranse om å være best, selv om jeg er dypt takknemmelig for at jeg ble nominert. Jeg ble faktisk veldig stresset over følelsen over å måtte prestere ekstra mye på denne arenaen også, for å stimulere til mer perfeksjon og vellykket livsstil.  I går la jeg ut et innlegg som jeg fikk ekstremt bra respons på, og jeg kan per dags dato si at jeg er Norges MEST leste herremoteblogger (bare for å ta opp tråden på konkurranse og prestasjon...) Selv om reaksjonene har vært udelt positive, har det også vært enkelte innom som har hevdet det jeg mente var bullshit- at en stylist ikke har evnen til å tenke i de baner som går utenfor det ytre. Vel, da er det på tide med noen som tenker videre, for nå er det nok!

Gjennom høsten har jeg jobbet ekstremt mye og kjente veldig på at den perfeksjonen flere av oss streber etter, har vært svært tyngende, også for meg. Det har ikke vært med lyst jeg har villet skrive om hva folk SKAL gå i kledd i eller legge ut blogginnlegg med ting og tang som er "HELT FANTASISK", eller "DEN BESTE KREMEN" eller "DEN FETESTE GENSEREN" eller på noen måte drive med adjektivonani for å selge produkter. Det kan hende det kan hjelpe mange å bli guidet til hvordan man blir "DEN KULESTE" i gruppa, men i det hele har jeg også blitt motløs over hvordan mange fremstiller mote og livsstil som en mal på hvordan man blir "DEN MEST TRENDY" på festen eller hvordan man blir "FESTENS MITTPUNKT", bare for å fremheve ethvert gratis produkt de får tilsendt i posten.  Selv om enhver har rett til sin mening (som er litt av hensikten som blogger) gir det ikke mening at man skaper en felles verden for hvordan folk skal leve, og jeg mister tiltro til ektheten bak mange av dagens stemmer, når jeg vet at det ofte er penger som styrer gamet. Det hele begynner å virke noe klinisk og fabrikert.

Jeg har havnet i fella selv, som mange andre i vår perfekte verden har, og mistet noe av gleden det var å skape noe unikt og være oppriktig kreativ. Jeg husker den tiden jeg kunne skape verdener, som var unik for meg, og være fri fra en kollektiv trang til å passe inn i en flokk. Jeg har ikke vært en flokk, jeg er bare én, men trangen til å tilfredsstille mange har overskygget ektheten ved å bare være, uten tanke på at det skal være perfekt på noen måte, men bare være den jeg er. Jeg vil gjerne være en ærlig stemme for de som  kan trenge tips og triks (det er tross alt mitt fagområde), men som ikke nødvendigvis ønsker å passe inn i et ferdig bloggformat. Jeg ønsker at det skal gå an å leve side om side og ha det fett uten å tenke på hva andre går kledd i (ironisk nok bryr jeg meg fint lite om hva du har på deg...igjen) og jeg ønsker at vi kan rette fokus på det som virkelig betyr noe for hverandre og en selv, slik at man kan slutte å strebe etter perfeksjon, men heller dele et liv som er fruktbart for de rundt oss. 

Dette har faktisk gått inn på meg, for jeg ble såpass frustrert over å måtte gjøre alt perfekt (har bare meg selv og takke) at jeg gledet meg ikke over å gjøre dette lengre. Jeg trengte en periode til å bare nyte en kaffe i en deilig kopp, uten å dokumentere dette på et perfekt marmorbord (selv om dette nå står i stua som bakgrunn til et perfekt instagrambilde, med kule fashionbøker og noen FETE Byredo-lys ved siden av).  Hva er de vi holder på med? Jeg har mistet tilliten til mye, men det jeg har fått kjenne på i den siste tiden, er viktigheten av å tenke på andre enn seg selv, og glede seg over å ikke være perfekt. Jeg har gledet meg over å gå inn på steder i utslitte sneakers og mårratryne og bare være en i mengden som ikke fyller noen annen mal enn min egen her og nå. Jeg har ikke trengt å dokumentere dette på noen måte, da jeg har syntes det har vært fullstendig galskap, men allikevel så trigger det litt. Det trigger meg kanskje enda mer å kunne bidra med min stemme til å bety noe mer enn bare en stemme bak "ET PERFEKT ANTREKK" eller jakten på "DEN PERFEKTE KROPPEN".

Juletiden fikk meg til å tenke ekstra mye på dette, for den handler om så mye mer enn meg selv. Jeg har prøvd å frigjøre meg fra å kreere en perfekt verden alle kan følge til  å henge mer sammen med venner og familie og å gi av min tid til noen, der det ikke er meg og mitt som er i fokus. Jeg håper at jeg kan bidra til mer av det i 2015. Jeg vil fortsette med blogg og jeg vil fortsette å skrive om mote, men jeg vil håpe at du som leser vil kunne se at vi er mer enn bare klærne vi går i og at jeg bidrar med et åpent og ærlig blikk på det som beveger seg.

Ha et strålende nytt år med de mulighetene som kommer. Ikke legge så altfor mye vekt på hva dere har på dere, men sleng heller ut en ekstra tanke til noen andre enn deg selv i tiden som kommer! 

Klestabber på trening?

Jeg ble nylig spurt av en journalist om de største klestabbene til gutter og jenter på treningsstudioet. Jeg ble litt matt over spørsmålet, for jeg er drit lei av at vi går og jakter på feilene til hverandre. Skal vi til og med gjøre det på et sted ikke alle har det beste forholdet til i utgangspunket - der ikke bare sunnhet og selvtillig blir stimulert, men også kroppshat og misnøye dyrkes. Skjønner at det kan være "god underholdning", men det stopper lenge før det blir underholdning for meg.

Jeg ble litt paff over spørsmålet bare, litt på grunn av min egen reaksjon, for jeg har ikke lagt merke til hva noen på mine treningsstudioer har på seg. Det spiller ikke så stor rolle! Jeg trener på to steder; Optimal Trening på Bislett og Magnat Performance Center på Skøyen. De stedene er svært opptatt av funksjon, og det er nok derfor fokuset ligger på teknikk og kvalitet framfor hva hver enkelt har på seg. 

Det er ikke lett for alle å komme seg til et treningsstudio i utgangspunktet, og når de først har klart det, så bør de ikke føle noe press på å prestere på "motefronten" der også, langt mindre føle at de gjør noe feil. Jeg trener selv i "gamle filler" fra H&M, jeg er ikke fargekoordinert, og treneren min, Tommy André, har bemerket at jeg ikke alltid har like sokker på. Men verden går da ikke under av den grunn, iallefall ikke min - jeg blir både sunnere og sterkere, selv i tøy som hverken er teknisk, ikke har noen kompresjonseffekt eller er det siste innenfor løpetights.

Jeg prøver alltid å se noe postitiv ved andre, og jeg tror det har gjort verden litt lettere for enkelte. Om flere kunne gjøre det samme, iallefall media, så hadde man iallefall vært ett steg i positiv retning framfor å ende opp på chartertur til "Finn Fem Feil"-land!