hits

februar 2015

Rtt race

Foto : John Tsse Kolvik

Ja - det var det det var; RTT!!! Som jeg har sagt tidligere har jeg vrt veldig nrvs for vre med p noen "hinderlyper", i frykt for hjerteinfarkt, lrhalsbrudd og hjerneskade. Turen til Dubai med Prehab Trening fikk pushet noen av mine grenser som endte med full seier for meg selv. En ny grense har jeg ikke bare gtt forbi, men lpt som om jeg hadde fanden, eller Jan Thomas med terningene sine i hlene. Jeg er i en prosess n som handler om f min betingelseslshet tilbake, og den er p vei s det holder. Stolt n kan jeg si at jeg ikke bare fullfrte, men faktisk lp inn denne turen p en 21. plass i min aldersgruppe og 187. plass sammenlagt (av 5000). DET hadde jeg ikke trodd da jeg nrmest var sengeliggende og pleietrengende for 3 r siden. Mulig jeg undervurderer mine egne prestasjoner - eller s kan det bare godt hende at treneren min Tommy Andr Lande vet hva han gjr ;)

Foto: Treningsfrue

Takk til Prehab Trening og alle som var med p turen for gjre dette magisk - n satser vi p neste race, gjr vi ikke?!

Meg i Spartan Race i Dubai - som Leif Juster i Fjolls til Fjells!



Under min oppvekst var jeg aldri den mest sporty. Jeg spilte fotball i en mneds tid, men hver gang jeg var med p kamp, tapte vi. Jeg scoret vel heller aldri et eneste ml i gym-timen, men fy faen s god jeg var p hoppe strikk ha ha ha! Hndball trodde jeg at jeg skjnte, for det var noe superhelt-aktig med "stupe" framover og treffe ml. Men det var visst noe med reglene om antall steg og treffe gulvet eller noe, s jeg kom meg liksom aldri s langt. Det eneste jeg kunne like var kanonball og en slags norsk versjon av baseball - sikkert fordi det var litt mer lek i dette. Det sier vel seg selv at jeg aldri prioriterte bli noen superstjerne innenfor idrett, selv om muligheten for en jobb som superhelt fristet veldig.

Mange r senere, etter en "lang" karriere som stylist rundt omkring i verden sa kroppen min plutselig stopp! Jeg hadde prvd leke superhelt ved klare og oppn s mye suksess jeg kunne p kortest mulig tid, uten tenke noe srlig p verken trening eller helse. Jeg jobbet virkelig 24/7 og mine r i New York var mer intense enn det jeg innbilte meg p den tiden. Denne businessen er altfor brutal og usunn med masse gratis-jobbing og det aldri kunne si nei til noe i frykt for ikke henge med. Den er p mange mter smakls! Selv om jeg trodde jeg kunne klare alt, klarte jeg ikke dette i s stor grad som jeg hadde nsket. Etter hvert kom instagram med "superhelter" som som postet hashtags som "superhuman", "superwoman", "superman", som om det var slik man skulle leve - man skulle klare kombinere alle livets aspekter til perfekte postkort man kunne sende til hele verden HELE TIDEN. Jeg havnet i en twilight zone, der jeg ville flge med, men ikke klarte.

Det virker noe offeraktig og srdeles vestlig med buse ut med at "kroppen min sa stopp", "jeg mtte veggen", "jeg ble utbrendt", "jeg er sliten", "jeg m ha egentid", men etter noen srdeles overfladiske mter p en Elle-fest i 2011, gikk jeg hjem og kollapset mer og mer i lpet av den sommeren. Det ble virkelig nok for stigeklatreren Storm Pedersen, og jeg endte p sofaen i 6 mneder uten faktisk klare og g. Jeg kunne ikke engang lfte trne mine fra bakken hos fysioterapeuten, selv om hjernen min fortalte at kroppen skulle klare det. Jeg var HELT ute! Etter hvert vde jeg meg p g rundt fengselet p Grnland for f litt trening, og startet med vre utslitt fr jeg var kommet halvveis.

Uansett, dette er ikke en offerhistorie, eller egentlig en historie om hvor sliten jeg har vrt eller p noen mte en fortelling om fugl fnix som har steget opp fra asken og tatt over verden, som en romantisk historie man bare vil hente btta og kaste opp av. Jeg er bare veldig glad og takknemmelig for at jeg ikke lengre er sengeliggende, at jeg kan jobbe med det jeg liker p en balansert og sunn mte, og at jeg har klart trene meg opp til f en sunn og sterk kropp (og sinn). (Med sunn og sterk kropp sier jeg ikke at jeg har blitt noe supermodell, men at kroppen min faktisk fungerer LANGT bedre enn det jeg kunne ha forventet for 4 r siden).

Jeg sitter n p et fly til Dubai. Jeg skal p treningsleir og er dritspent. Jeg har aldri vrt med p noe slikt fr, og de fleste av de jeg reiser med er ordentlige treningsfantaster. Jeg er stolt av meg selv, fordi jeg utfordrer meg selv til mte min egen frykt for ikke prestere p det som har med trening gjre, og det i en gruppe med andre. Jeg har blitt mye sterkere n sammen med min trener Tommy Andr Lande p Prehab Trening (ikke annonse), s denne uken blir spesiell for meg, og jeg sitter n i skrekkblandet fryd over mtet med en intens treningsuke. Ikke nok med selve uken , men vi er her tilfeldigvis p samme tid som Spartan Race arrangeres, noe jeg ALDRI ville tenkt at jeg kunne vre med p. Men dette SKAL gjennomfres, selv om jeg vil kunne oppleves som Leif Juster i Fjolls til Fjells. Han var iallefall morsom!

Et rrende brev fra en leser


I gr fikk jeg et brev fra en leser som satte meg litt ut. Jeg var p jobb, trende bare trillet og jeg ble ndt til ta meg sammen. Jeg syntes denne historien fortjente bli hrt og spurte om jeg fikk lov til dele den med dere. Jeg lar den str for seg selv...

Hei Storm Pedersen.

Tusen takk for at du har skrevet denne bloggen om omgangssyka, utrolig bra skrevet og mange gode poeng. Jeg ville skrive en personlig melding til deg, siden det er litt srbart. Jeg er ikke homofil, men jeg har mange homofile gode venner, bde jenter og gutter. Faktisk s er det noe veldig spesielt med dere, som ikke vi andre kan oppn! De mest flsomme, empatiske, vakreste mennesker jeg har mtt opp i gjennom er homofile. Min elskede bror var transsexuell, vi vokste opp i en liten landsby sr i Europa. Min bror var sykt flink til tegne, strikke, sy klr og gi meg betingelsesls rein kjrlighet. Vi var ett hjerte og en sjel. Da han var 14 sendte han en mappe med tegninger til Paris og en uke etterp fikk vi en telefon fra Christian Lacroix! Han hadde hatt et mte med Christian Dior og Karl Lagerfeld og alle hadde sett sketchene til min bror. De ville ha han der og han kunne velge til hvem han ville g. Det var s stort den gangen, i 1984 og jeg var s stolt av han. MEN, min far sa nei, sperret han inne i to uker og skrek hele tida om at han skulle bli en ordentlig MANN- hva faen er det liksom?! Jeg hatet min far og plutselig var min kjreste bror borte! Han hadde rmt, gtt mange kilometer til han kom til Autobahn og s var han borte. Borte i 10 r- jeg trodde jeg skulle d. Hele min ungdomstid gikk til lete etter ham. Som 13 ring fikk jeg min frste kjreste som var 24, storebroren til min beste venninne. Vi var supergode venner fra fr og han behandlet meg med mye respekt. Og han hadde bil og vi kjrte rundt i alle storbyer i Tyskland og letet etter min bror. Vi fant han ikke. Jeg ble syk, ville ikke leve lenger og grt i flere r, hver eneste dag.
Du syns sikkert det er veldig rart at en fremmed person skriver dette til deg, men jeg fikk snn en kraftig reaksjon, nr jeg leste ditt innlegg! Noen mennesker er bare ikke menneskelig og jeg skjnner ikke hvorfor?! Jeg har opplevd s mye fordmmelse, pga at jeg hang sammen med homofile, jeg forstr det ikke. Vi er alle ett, uansett hva vi tror p eller hvordan vi lever. Alle har som fdelsrett vre lykkelig!
Etter ti r ringte telefonen og min bror var p den andre siden. Jeg trodde ikke mine egne rer. Vi snakket i 2 timer og avtalte et mte en uke senere, da skulle jeg ha vinterferie. Og s kom det store yeblikket- vi traff hverandre igjen, etter ti lange r og der sto hun! Den vakreste kvinnen jeg noen gang har sett!!! Hun var nydelig. Og jeg ble med henne i 14 dager til Stuttgart, der hun levde. Vi hadde det s fint sammen og hun var s redd for at jeg ikke skulle takle forandringen hennes. Men for meg var hun det vakreste vesenet p jorden og hjertet hennes var det samme. Vi bare elsket hverandre.
S mtte jeg hjem igjen til det helvete hos min far, jeg holdt ut i noen f mnd og s stakk jeg etter en stor krangel med han i juni. Jeg pakket alle mine klr, sko, sminke og bker i bilen og kjrte til min sster. Vi bodde sammen i 4 mnd og jeg er s takknemlig for den tiden vi fikk sammen. Vi snakket endls mye, gikk ut og opplevde mye gy. Jeg ble sjfren til hele gjengen, siden de brukte litt av hvert :-) Det ble mange gye fester, bl a Masters Tribe.
S traff jeg en mann og flyttet langt vekk og etter ett r s ble min sster drept. Sjokk, sorg, sinne, alle mulige flelser. Jeg var gravid med mitt frste barn, han reddet livet mitt, ellers hadde jeg ikke klart takle min ssters dd! Min snn er 18 r n, s det er lenge siden, men like vondt. En del av hjertet mitt dde nr min sster dde.
Det som var veldig trist p slutten av historien var at jeg var p en konsert i Stuttgart med han som sang "Never met a girl like you before", husker ikke hva han het n. Etter konserten skulle jeg hente Ssteren min og hun skulle bli med hjem til foreldrene vre. Min far hadde innsett mange av hans feil og ssteren min ville tilgi han for alt han hadde gjort med henne som liten gutt. Men da jeg sto utenfor leiligheten pnet hun ikke dren og jeg ble veldig urolig, siden det var flomlys i hele leiligheten og det var veldig utypisk for henne. Vi hadde alltid bare noen f myke sm lys p. Men antageligvis var det akkurat da drapet skjedde. Jeg sto foran huset og ante ingenting. F dager senere fikk vi politibesk og beskjed om at hun var dd. Jeg hadde skyldflelser i mange r, at jeg ikke hadde hentet politi og pnet dren, men hvordan skulle jeg vite det??!! Begravelsen var to dager fr julaften og hvert eneste jul er s vanskelig.
Hvis jeg kunne, s skulle jeg gjerne fde et barn for deg, men det er vel ikke lov heller. nsker deg det beste p hele kloden og at du kommer til f s mange barn du vil! Tror du er en nydelig, god, kjrlig mann.
Klem
Tusen takk for at du ville dele!

Har DU omgangssjuka?


Som stylist er jeg kynisk og kald! Jeg har ikke beina p jorda, fordi jeg jobber med mote - noe som ikke er av verdi for noen, og jeg har overhodet ingen flelser eller p noen mte evnen til vre et medmenneske, ha behov for kjrlighet eller gi kjrlighet. Slike som "oss" burde ikke f barn. Dette er inntrykket jeg sitter med etter ha lest gjennom noen av kommentarene i VG sin sak "fortsetter det slik gr det til helvete" - alts en sak ikke om meg, men en sak om perfeksjonspress blant unge.

Jeg har en hund - Truls. Han er barnet mitt. Han er det nrmeste jeg har kommet vre forelder og kanskje det nrmeste jeg vil komme. Dette tar jeg ikke for gitt da det er (utrolig nok) litt mer komplisert anskaffe seg barn som homofil i Norge. Surrogati er ikke lov og jeg har ikke anledning til punge ut millionbelp for surrogatmor i USA (dette er heller ikke helt enkelt med tanke p foreldreretten).

Adopsjonsregelen tillater likekjnnede adoptere, men det stopper der. Ingen av samarbeidslandene for adopsjon er pne for la homofile adoptere?!? - s her str vi I Norge, side om side med alle heterofiles "lykkelige" familieliv, uten mulighet til f lov til og stifte familie uten fle seg kriminalisert. Idiotisk ja, men slik er det i dette gode og trygge landet vi lever i.



Det er en del som har kommet med bemerkninger p de siste blogginnleggene om at jeg har en "snn type hund" - en "motehund" - alts bare en slags ting. Det har ogs vrt noe latterliggjring av at jeg sitter i reportasjen med denne "tingen" min, noe som jeg syntes var interressant med tanke p tematikken om ikke dmme. Dette er klassikeren av mennesker som broderer sine egne korssting i sitt faste mnster p lete etter feil hos andre - noe de kan "ta en" p. Jeg begynner lure p om vi har ftt omgangssjuka her i Norge, for det ligger oppkast overalt. Det mest ironiske med dette er at denne mten spy over andre p, er totalt overfladisk da dette kun gr p hva man ser og ikke hrer - og i hvert fall ikke evner se forbi.

Ingen vet noe om hva som ligger bak historien til den enkelte (utenom de som str en nr). I dette tilfellet med Truls, kunne det vrt at jeg hadde overtatt ansvaret for ham fordi en slektning dde av kreft. Det kunne vrt at han ble mishandlet og at jeg tok han til meg for at han skulle f et verdig liv. Uansett hva historien er br man vre veldig forsiktig med bare anta tingenes tilstand ufra egne holdninger, da det rett og slett er srende. Ureflektert oppkast gjr deg ikke srlig smart, og er du sjuk burde du f behandling som ved en hvilken som helst annen sykdom.

Du vet ikke hvilken kamp de rundt deg har hatt eller hva de gjennomgr akkurat n. Om du ikke vet hele historien, eller hva som faktisk skjer, foreslr jeg du lukker igjen gapet fr du spyr over noen - og dette er noe av poenget mitt med faktisk DRITE i hva andre gr kledd i. (jmf. den faktiske saken); bare anta hvordan tingenes tilstand er, vil bare gjre deg til et godt, gammeldags rasshl, og du bidrar ikke med NOE for gjre verden LITT lettere bo i. Heldigvis har jeg Truls, jeg er ikke kynisk og jeg har masse kjrlighet gi - prver bare ikke bli sjuk.




"Etisk sett er dette farlig"

Jeg er overveldet over engasjementet de siste dagene. Hadde aldri trodd jeg skulle n ut til s mange og s bredt. I dag vknet jeg til og med opp til en ny sak p forsiden av landets strste avis, der jeg blir stttet av barnepsykolog og professor Willy-Tore Mrch som ber foreldre sette strenge regler for barnas bruk av sosiale medier. Dette vil nok bli en tff ntt for mange, men som han selv sier - "det er viktig at vi har ulike mter opptre p. Vi trenger en verden som er stikk motsatt av den fabrikklikheten som Storm Pedersen peker p".

Jeg er utrolig glad for at dette n har blitt et strre tema, for som Mrch sier om bygge opp under et ideal der "alle" vil vre like - "etisk sett er dette farlig. "

Dette er tydelig noe mange er bekymret over, noe tilbakemeldingene fra alle dere som har lest bloggen min de siste dagene har bekreftet. Jeg er svrt takknemmelig for alle deres gode ord, men ogs ordene fra dere som har vrt uenige, dere som har ment folk med penger burde f bruke pengene slik de selv nsker, uten behov for refleksjoner om konsekvenser frem i tid, dere som mener denne debatten burde legges dd i all ignoranse over hva som faktisk holder p skje, og dere som reagerer p at jeg (en voksen mann som tjener penger og jobber i motebransjen) har brukt masse penger p klr. Flott at dette skapte reaksjoner - kanskje det er n dialogen begynner?! Dette kan utvikle seg til bli en svrt viktig samtale, og en samtale vi trenger ta.

Jeg biter meg merke i at de fleste er drittlei dagens situasjon, og det er ikke uten grunn. Jeg legger merke til at det heldigvis ikke er FOR mange dmmende mennesker der ute (noe som gir hp) og jeg ser at noen betegner seg som "overklasse" og irriterer seg over at andre, blant annet meg, legger seg borti deres pengebruk, alts misforstr hva som egentlig er problemet. Som professor Mrch sier; "det er viktig at vi ser hverandre som likeverdige selv om noen gr med slitte klr og andre merkeklr" - og det er jo her vi har begynt slite.

Jeg ville bare si tusen takk til dere alle for ha delt innlegg, sendt stttende ord og til alle som har blitt glade for min stemme i dette. Det betyr mye.

"Veskebarna"

For litt siden overhrte jeg to jenter p t-banen p tur opp mot Holmenkollen (the irony).Jentene var "pent" kledd i Canada Goose jakker, hadde p seg UGGs, hadde lyst langt hr og perleredobber. Jeg la ikke s mye mer merke til dem der de blendet fint inn med omgivelsene p tur opp mot den delen av byen der det bor mange ..hmmm...uniformerte ungdommer.

Det jegderimot bet meg merke i var samtalen som disse to 12-rig-ishe gamle jentene hadde. Det var nemlig vesker. Og disse veskene var penbart gtt fra vre vanlige hndvesker til f en ny funksjon; skolevesker (neppe en funksjon Michael Kors eller Mulberry hadde tenkt ut p forhnd). Hun ene hadde nemlig slitt ut sin Louis Vuitton veske (ikke f meg til starte p hvordan en FAKTISK utslitt Louis Vuitton ser ut), som hun n hadde hatt i 2 r. Men det var i grunnen ikke noe problem, for hun kunne bare sprre faren sin om en ny, og det trengte hun penbart n. Det var ikke snakk om jobbe for noe hun nsket seg, og kanskje betale med egne penger hun hadde klart spare opp over tid, nei, det var bare peke p , s skulle jenta selvsagt f.

Jeg fikk en reaksjon jeg ikke har kjent p s veldig ofte. En blanding av kvalme og oppgitthet over at foreldre tillater barna sine g rundt med dyre designervesker (og det til og med som skolevesker). Jeg skjnner at foreldre nsker barna sine det beste, men bygge under prestasjonspresset barn og ungdom n opplever mer enn noen gang er vel ikke det som skal til for gjre barna sine trygge, og trygge over tid. Aldri fr har det vrt s mange barn og ungdom med angst og depresjoner, og aldri fr har de mttet prestere p s mange plan. HALLO FORELDRE: Er det ikke her dere selv burde vkne opp se en sammenheng?!

Snnen til en venninne av meg gr p en skole p Frogner, i en klasse med mange velstende foreldre. En far p denne skolen ble kalt inn p foreldremte ang klespress p Parajumperjakker. Det endte med at han sa; hva koster disse jakkene? Kan jeg ikke bare kjpe til de tre som ikke har?!?

Jeg tror jeg lar den st for seg selv, og hper reaksjonen din gjr deg like oppgitt som meg. Og gjr den ikke det, s er det p tide med en reality-check. Men holdningene til alle er ikke like, og det fikk jeg bekreftet fra mitt forrige blogg-innlegg, der en (heldigvis ikke s mange flere) kom med en kommentar som denne:

"Penger er mleenheten for meg, og med klrene vi gr i viser man hvilken klasse man tilhrer :-) h&m, Cubas,Dressmann osv da tilhrer man arbeiderklassen, gjerne tunge yrker! Eller nav! Jeg personlig omges ikke slike! Og liker ikke at disse skal svette vedsiden av meg! Man kan prve ta seg litt bra ut nr man er i det offentlige. For sette ting p spissen, man drar ikke p besk til folk stygt kledd!? Men noen eier senteret s hvorfor dra der med stygge klr???"

Om det er slike holdninger som regjerer blandt foreldrene til disse "veskebarna" (wow - nytt ord i 2015), trengs det en holdningsendring fra oss alle s vi ikke gr tilbake i tid og fr et samfunn med klasseskiller og dmmende holdninger igjen. Dette ansvaret hper jeg skolene n tar i samarbeid med foreldrene, og s kan vi alle som blogger og instagrammer prve gi et mer realistisk bilde over hvordan vi faktisk lever. Alt er nemlig ikke perfekt - og slik skal det vre.

Slik blir du "HELT FANTASTISK"

Foto: TV3


I nesten tre mneder skrev jeg ikke et eneste blogginnlegg. Jeg ble derfor litt overrasket over at jeg ble nominert til rets beste herremoteblogg, da jeg ikke fikk gitt all min oppmerksomhet til opprettholde min stemme til det jeg bde syntes var viktig og fullstendig uviktig. Det var ikke meningen at bloggen skulle bli til nok en konkurranse om vre best, selv om jeg er dypt takknemmelig for at jeg ble nominert. Jeg ble faktisk veldig stresset over flelsen over mtte prestere ekstra mye p denne arenaen ogs, for stimulere til mer perfeksjon og vellykket livsstil. I gr la jeg ut et innlegg som jeg fikk ekstremt bra respons p, og jeg kan per dags dato si at jeg er Norges MEST leste herremoteblogger (bare for ta opp trden p konkurranse og prestasjon...) Selv om reaksjonene har vrt udelt positive, har det ogs vrt enkelte innom som har hevdet det jeg mente var bullshit- at en stylist ikke har evnen til tenke i de baner som gr utenfor det ytre. Vel, da er det p tide med noen som tenker videre, for n er det nok!

Gjennom hsten har jeg jobbet ekstremt mye og kjente veldig p at den perfeksjonen flere av oss streber etter, har vrt svrt tyngende, ogs for meg. Det har ikke vrt med lyst jeg har villet skrive om hva folk SKAL g i kledd i eller legge ut blogginnlegg med ting og tang som er "HELT FANTASISK", eller "DEN BESTE KREMEN" eller "DEN FETESTE GENSEREN" eller p noen mte drive med adjektivonani for selge produkter. Det kan hende det kan hjelpe mange bli guidet til hvordan man blir "DEN KULESTE" i gruppa, men i det hele har jeg ogs blitt motls over hvordan mange fremstiller mote og livsstil som en mal p hvordan man blir "DEN MEST TRENDY" p festen eller hvordan man blir "FESTENS MITTPUNKT", bare for fremheve ethvert gratis produkt de fr tilsendt i posten. Selv om enhver har rett til sin mening (som er litt av hensikten som blogger) gir det ikke mening at man skaper en felles verden for hvordan folk skal leve, og jeg mister tiltro til ektheten bak mange av dagens stemmer, nr jeg vet at det ofte er penger som styrer gamet. Det hele begynner virke noe klinisk og fabrikert.

Jeg har havnet i fella selv, som mange andre i vr perfekte verden har, og mistet noe av gleden det var skape noe unikt og vre oppriktig kreativ. Jeg husker den tiden jeg kunne skape verdener, som var unik for meg, og vre fri fra en kollektiv trang til passe inn i en flokk. Jeg har ikke vrt en flokk, jeg er bare n, men trangen til tilfredsstille mange har overskygget ektheten ved bare vre, uten tanke p at det skal vre perfekt p noen mte, men bare vre den jeg er. Jeg vil gjerne vre en rlig stemme for de som kan trenge tips og triks (det er tross alt mitt fagomrde), men som ikke ndvendigvis nsker passe inn i et ferdig bloggformat. Jeg nsker at det skal g an leve side om side og ha det fett uten tenke p hva andre gr kledd i (ironisk nok bryr jeg meg fint lite om hva du har p deg...igjen) og jeg nsker at vi kan rette fokus p det som virkelig betyr noe for hverandre og en selv, slik at man kan slutte strebe etter perfeksjon, men heller dele et liv som er fruktbart for de rundt oss.

Dette har faktisk gtt inn p meg, for jeg ble spass frustrert over mtte gjre alt perfekt (har bare meg selv og takke) at jeg gledet meg ikke over gjre dette lengre. Jeg trengte en periode til bare nyte en kaffe i en deilig kopp, uten dokumentere dette p et perfekt marmorbord (selv om dette n str i stua som bakgrunn til et perfekt instagrambilde, med kule fashionbker og noen FETE Byredo-lys ved siden av). Hva er de vi holder p med? Jeg har mistet tilliten til mye, men det jeg har ftt kjenne p i den siste tiden, er viktigheten av tenke p andre enn seg selv, og glede seg over ikke vre perfekt. Jeg har gledet meg over g inn p steder i utslitte sneakers og mrratryne og bare vre en i mengden som ikke fyller noen annen mal enn min egen her og n. Jeg har ikke trengt dokumentere dette p noen mte, da jeg har syntes det har vrt fullstendig galskap, men allikevel s trigger det litt. Det trigger meg kanskje enda mer kunne bidra med min stemme til bety noe mer enn bare en stemme bak "ET PERFEKT ANTREKK" eller jakten p "DEN PERFEKTE KROPPEN".

Juletiden fikk meg til tenke ekstra mye p dette, for den handler om s mye mer enn meg selv. Jeg har prvd frigjre meg fra kreere en perfekt verden alle kan flge til henge mer sammen med venner og familie og gi av min tid til noen, der det ikke er meg og mitt som er i fokus. Jeg hper at jeg kan bidra til mer av det i 2015. Jeg vil fortsette med blogg og jeg vil fortsette skrive om mote, men jeg vil hpe at du som leser vil kunne se at vi er mer enn bare klrne vi gr i og at jeg bidrar med et pent og rlig blikk p det som beveger seg.

Ha et strlende nytt r med de mulighetene som kommer. Ikke legge s altfor mye vekt p hva dere har p dere, men sleng heller ut en ekstra tanke til noen andre enn deg selv i tiden som kommer!

Klestabber p trening?

Jeg ble nylig spurt av en journalist om de strste klestabbene til gutter og jenter p treningsstudioet. Jeg ble litt matt over sprsmlet, for jeg er drit lei av at vi gr og jakter p feilene til hverandre. Skal vi til og med gjre det p et sted ikke alle har det beste forholdet til i utgangspunket - der ikke bare sunnhet og selvtillig blir stimulert, men ogs kroppshat og misnye dyrkes. Skjnner at det kan vre "god underholdning", men det stopper lenge fr det blir underholdning for meg.

Jeg ble litt paff over sprsmlet bare, litt p grunn av min egen reaksjon, for jeg har ikke lagt merke til hva noen p mine treningsstudioer har p seg. Det spiller ikke s stor rolle! Jeg trener p to steder; Optimal Trening p Bislett og Magnat Performance Center p Skyen. De stedene er svrt opptatt av funksjon, og det er nok derfor fokuset ligger p teknikk og kvalitet framfor hva hver enkelt har p seg.

Det er ikke lett for alle komme seg til et treningsstudio i utgangspunktet, og nr de frst har klart det, s br de ikke fle noe press p prestere p "motefronten" der ogs, langt mindre fle at de gjr noe feil. Jeg trener selv i "gamle filler" fra H&M, jeg er ikke fargekoordinert, og treneren min, Tommy Andr, har bemerket at jeg ikke alltid har like sokker p. Men verden gr da ikke under av den grunn, iallefall ikke min - jeg blir bde sunnere og sterkere, selv i ty som hverken er teknisk, ikke har noen kompresjonseffekt eller er det siste innenfor lpetights.

Jeg prver alltid se noe postitiv ved andre, og jeg tror det har gjort verden litt lettere for enkelte. Om flere kunne gjre det samme, iallefall media, s hadde man iallefall vrt ett steg i positiv retning framfor ende opp p chartertur til "Finn Fem Feil"-land!